Jeg har helt siden begynnelsen av 80-tallet interessert meg for hvorfor vi utsmykker kroppen. I vår vestlige sivilisasjon har vi fjernet oss langt vekk fra smykkekunstens opprinnelige røtter. I dag blir smykker ofte forbundet med fjas, investering og overfladisk pynt. Har vi glemt at smykker kan forvandle tilstand, beskytte, gi selvtillit, inspirere, glede?
Den opprinnelige idéen til å lage performancesmykker kom fra mitt ønske om å kombinere smykker og sang, i og med at jeg holder på med begge deler. Slik jeg ser det har måten jeg jobber på innen både sang og smykker mye til felles. Oppveksten med faren min forfatteren Harald Sverdrup gjorde at jeg fikk stor kunnskap om natur, -særlig blomster og fugler. Plutselig fikk jeg mulighet til å bruke denne kunnskapen. I 2013 var jeg med på en danse og sangforestilling i Den Norske Opera og Ballett. Alt dette kunne jeg nå samle i "ett uttrykk" og lage smykkeperformancer, -med min egen sang, lydkomposisjoner basert på dyre-og fuglelyder, smykker og bevegelser.
Jeg har en spesiell interesse av å utforske kroppens «urspråk», opprinnelsen til kunst: stemme uten ord, bevegelser, kroppsutsmykning. Det å lage smykker må være et av de eldste yrker i verden. Hvorfor finnes det smykker i de fleste arkeologiske graver? Hvordan begynte sang og kommunikasjon? Hva er dansens opprinnelse?
Min antakelse er at opprinnelsen til kunst er kroppens forskjellige språk, og at dette har biologisk opprinnelse. Bokfinken pynter reiret sitt med blomster. Paradisfuglene danser. Brushanene får fjærsmykker om våren. Katter kan ha den stiligste parringsdans, og vise fram det hvite "skjortebrystet" sitt. Løvhyttefuglen maler dansearenaen blå, pyntet med blå gjenstander. Jeg ser som en av mine oppgaver å vise vårt slekskap med alle andre levende vesener, vår avhengighet av den økologiske balansen i naturen, og å minne folk på opprinnelsen til kroppens språk. Med det mener jeg bevegelse, sang, stemme, kroppsutsmykning…